En majestet er død
Jeg oppdaterer VG på mobilen nok en gang. Det lyser mot meg med store, hvite bokstaver – det som hele Norge har ventet på det siste døgnet. “Kongen er død”. Noen har mistet sin far, noen har mistet sin bestefar, en kone har mistet sin ektemann, og en hel nasjon har mistet sin konge. Det er trist som faen! Jeg kjenner det snører seg i halsen. Små, salte tårer samler seg i øyekroken. De renner stille. Jeg gråter egentlig sjelden. Jeg synes det er vanskelig å gråte. Men i dag trenger jeg det, og jeg lar det skje. Jeg lar hjertet føle, og jeg gråter. Lar såre tårer renne. Jeg tørker noen med ermet på genseren, noen fanger jeg med tungen, mens andre drypper ned på gulvet og danner små dråpeflekker som snart vil fordampe og etterlate seg bittesmå saltkrystaller. Det er godt å gråte. Man slipper liksom ut noe som sitter der inni og gjør vondt. Ofte sitter det fast altfor lenge hos meg. Jeg burde gråte oftere. Kongen var en fin mann, på så mange måter. Han hadde gode verdier, han var mor...
