En majestet er død

 

Jeg oppdaterer VG på mobilen nok en gang. Det lyser mot meg med store, hvite bokstaver – det som hele Norge har ventet på det siste døgnet. “Kongen er død”. Noen har mistet sin far, noen har mistet sin bestefar, en kone har mistet sin ektemann, og en hel nasjon har mistet sin konge. Det er trist som faen! Jeg kjenner det snører seg i halsen. Små, salte tårer samler seg i øyekroken. De renner stille. Jeg gråter egentlig sjelden. Jeg synes det er vanskelig å gråte. Men i dag trenger jeg det, og jeg lar det skje. Jeg lar hjertet føle, og jeg gråter. Lar såre tårer renne. Jeg tørker noen med ermet på genseren, noen fanger jeg med tungen, mens andre drypper ned på gulvet og danner små dråpeflekker som snart vil fordampe og etterlate seg bittesmå saltkrystaller. Det er godt å gråte. Man slipper liksom ut noe som sitter der inni og gjør vondt. Ofte sitter det fast altfor lenge hos meg. Jeg burde gråte oftere.


Kongen var en fin mann, på så mange måter. Han hadde gode verdier, han var morsom og omgjengelig, og han var raus og alminnelig. En bedre konge skal man lete lenge etter. Visst er det trist at han er død. Men det er jo ikke bare derfor jeg gråter. Det er så mye mer, så altfor mange grunner. Tårene renner. Jeg tenker på Kongen og jeg tenker på farmor. Fine farmor. Hun som lo så mye, med hele ansiktet slik at de lange tennene og hele tannkjøttet syntes. Litt sånn som Trygve Skau har beskrevet kong Harald, “Kongen min ler med tannkjøttet. Det betyr at han smiler så masse at smilet sprekker opp til over tennene. Det er bare ekte glade folk som ler sånn.” Sånn var altså farmor også. Hun hadde mye humor. Ikke bare én type humor – hun kunne le av det meste, akkurat som Kongen.


Farmor likte å danse og synge. Jeg tror ikke hun var spesielt god til det, men hun gjorde det likevel. Da søsteren min og jeg var barn og kom på besøk, satte hun ofte på musikk. Helst “Fugledansen”. Vi vinket med hendene, plasserte tomlene inn i armhulene og viftet med albuene stikkende ut til sidene, tvistet på hoftene opp og ned, og klappet i hendene. Rundt i ring, klapp og rundt i ring den andre veien. Vi danset. Og vi lo. Bare oss tre, i stua, omringet av brune- og hvitstripete gardiner, potteplanter i ulike varianter, parafinovn, gammeldagse familiebilder i svart-hvitt, utstoppede dyr og fugler som min farfar hadde skutt, og nasjonalromantiske malerier av sjø og land på veggene.


Farmor var en mester i norsk husmannskost. Jeg kan se henne tydelig for meg der hun står på det nøkternt innredede kjøkkenet av eldre årgang, med skyvedører og skråstilte overskap, gråhvitt respatexbord og stålrørsstoler trukket i rød skai på sete og rygg. Ekte retrostil. Hun brukte mye tid på det kjøkkenet. Perfekt sprøstekt fisk med løk og kokte poteter og gulrøtter, med en god dæsj seterrømme og altfor mye smeltet meierismør. Hennes komler med akkurat riktig konsistens, surteiken, oksesteiken, fiskepuddingen og kjøttkakene. For ikke å glemme hennes upåklagelige karamellpudding og plommekompott, eller den avkjølte semulegrøten med snerk på toppen, som stod klar da vi kom på besøk. I kjøleskapet hadde hun alltid et Norgesglass eller to med hjemmelaget rørt syltetøy. Hvitt brød med gräddost og rørte jordbær. Mmmm. Da syltetøyet var spist opp, som ofte var tilfelle, hentet hun et nytt syltetøyglass fra fryseboksen nede i grovkjelleren. Farmor altså! Jeg tenker ofte på farmor. I dag er en slik dag. Om en uke og to dager er det 13 år siden hun døde. Vi burde ikke ha kastet det kjøkkenbordet og de stålrørsstolene da vi ryddet ut av huset hennes. Tipper vi kunne fått noen kroner for dem.


Noe av det jeg gledet meg aller mest til da jeg kom på besøk til farmor, var å lese alle ukebladene hennes. Farmor abonnerte på Norsk ukeblad, Hjemmet og Se og Hør. Etter hvert supplerte hun også med Her og Nå. Hun må tydeligvis ha likt å få med seg hva som skjedde i kjendisverdenen. Farmor sparte alltid på bladene slik at min søster og jeg kunne lese dem annenhver helg da vi kom på overnattingsbesøk. Vi sank ned i hver vår vinrøde svingrecliner, med føttene hvilende på fotskammelen. Bladde, leste, så på bildene. Se og Hør var selvfølgelig det mest spennende. Min søster leste mest. Hun var jo en lesehest. Jeg så nok mest på bildene, leste overskrifter og bildetekster, og drømte meg bort. Jeg ville også være kjendis og bli skrevet om i ukebladene. Vi kunne lese de samme bladene om og om igjen. Farmor løste kryssord imens. Hun hadde svart belte i kryssord.


Et annet ord på fem bokstaver for kongelig? Rojal. Jeg tror min farmor hadde interesse for de kongelige. Kanskje ikke så rart siden hun hadde levd gjennom krigen og kjent på kongehusets sterke forankring i etterkrigstiden. I tillegg hadde min farfar kjempet for sitt land under andre verdenskrig. Jeg husker ham som taus. Han satt ofte ved spisebordet i stua og kikket ut mot havet. Det var først da ølen kom innabords at humøret steg og han snakket i hele setninger. Jeg kjente egentlig aldri min farfar.


Men uansett, min farmor hadde i alle fall tatt vare på et lite hefte om de kongelige familiene i Europa. Antagelig et hefte som hun fikk med i et av ukebladene sine. Det lå på sin faste plass i skatollet i stua. Ikke sjelden hentet jeg det frem. Kikket på bildene. Kong Olav, kronprins Harald, prins Haakon og prinsesse Märtha Louise. Jeg mener å huske at også prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild var avbildet sammen med de norske kongelige. Personlig var jeg nok mest opptatt av det svenske kongehuset. Prinsessene var så vakre. Jeg drømte om å være prinsesse Madeleine, eller Victoria for den del. Men aller helst ville jeg gifte meg med prins Carl Philip. Jeg så det for meg – det storslåtte kongelige bryllupet vi skulle ha. Et folkehav av gjester og brudekjolen med langt slør. Blomstene og oppsatt hår. Alle ukebladene ville skrive om bryllupet og publisere utallige bilder, alle der jeg så strålende perfekt ut. Men det lå nok aldri i kortene mine å bli verken prinsesse eller dronning. Jeg hadde jo ikke engang en frisk far til å følge meg ned kirkegulvet. Dessuten er det vel ingen prins som vil gifte seg med en First-Price prinsesse? Man skal likevel våge å drømme.


Farmor fortalte aldri hva hun drømte om. Hun klaget aldri heller. Hun valgte å la være. Kanskje drømte også hun om å gifte seg med en prins, før hun traff farfar? Kanskje kronprins Harald? “Må jeg få presentere: Hennes Majestet Dronning Ingrid Teodine.” Hennes navn var jo i alle fall en dronning verdig, selv om hun aldri likte sitt mellomnavn. Når jeg kikker på gamle bilder av henne, minner hun faktisk litt på avdøde kong Haralds søstre. De ligner hverandre i stil og uttrykk. Håret, smilet, klærne. Visst kunne hun vært dronning!


Kong Harald er død. Klart jeg tenker på farmor. En finere farmor skal man lete lenge etter. Roald Dahl skrev at man blir finere på utsiden når man er snill på innsiden. Min farmor var slik. Lille farmor, som var sterk som en hest. Hun med legg i håret og støttestrømper. Hun som tok oss med på søndagsturer og som elsket å sykle, bade og sole seg. Hun som lot oss hoppe i høyet på låven og lærte oss å spille kortspill. Hun som hadde oss på fanget og sang Ride, ride ranke og Byssanlull for oss. Hun som varmet senga med varmeteppe så vi ikke skulle fryse, og satte frem tissepotte på soverommet i tilfelle vi måtte på do midt på natta. Hun som elsket blomster og hadde en egen ripshage, der vi kunne spise så mye rips vi ville. Og ikke minst hun som hadde en platte på veggen med bilde av kongeparet.


Selv om farmor uttrykte mye glede og livsgnist, var hun samtidig stille. Hun hadde måttet tåle mye i sitt liv, og hun visste å tie. Farmor var ikke nødvendigvis så god med ord. Hun sa aldri at jeg var søt, snill eller pen, eller flink til noe for den saks skyld. Men hun trengte ikke si det heller. Jeg følte det. Hun var til stede og hun var trygghet. Rolig og varm, snill og hjelpsom. Hun var farmor med stor F. Ikke bare for meg og min storesøster og for mine to søskenbarn, men også for mine to yngre søstre, som egentlig hadde en annen farmor. I tillegg var hun farmor for venner som var med på besøk. Hun var farmor for alle de som måtte trenge en. Litt sånn som kong Harald; han var liksom litt alles bestefar.


Farmor! Hun som fortjente allverden, men som i stedet ga allverden til de rundt seg. Sammenlignet med henne når jeg ikke opp. Jeg kan ikke annet enn å beundre henne. Hun var en majestet verdig.


Så heldig jeg har vært som hadde en slik farmor.
Så heldige vi har vært som hadde en slik konge.
I dag gråter jeg for dem begge, i takknemlighet.

❤